I september i fjor tenkte jeg for x-antall gang at “nå var’re fader meg nok altså” mens jeg stredve med å få igjen glidelåsen på en kjole som hadde sittet helt fint da den ble kjøpt. Jeg vurderte først om jeg med en feiltagelse hadde satt vaskemaskinen på “krympvask” da samtlige plag var begynt å stramme på kjedelige plasser, men hvor lenge kan man egentlig lure seg selv? “Bare fem kilo ekstra” hadde blitt til ti, eller, egentlig tolv, men hvordan hadde egentlig det skjedd? Og når? For selv på den tiden hadde jeg hatt et veldig bra kosthold, det har jeg i grunnen hatt siden jeg var 19 og ble besatt av å leve sunt. Så problemet lå ikke der, det lå andre steds hen. For trente gjorde jeg også, sånn fire dager i uka. Ofte kondisjonspreget trening, så hva var egentlig problemet? Det føltes urettferdig at jeg både spiste sunt og trente, men likevel hadde gått opp i vekt og jeg begynte å gå både trening og kostholdet nærmere i sømmene. Det viste seg å være små syndere som til slutt ble til en veldig stor bekk og som gjorde at jeg sakte, men sikkert la på meg. En av synderne var, og er til en viss grad enda, relativt lav forbrenning. Noe jeg bare måtte innse og justere meg etter. Fokuset ble å øke forbrenninga med hjelp av styrketrening. Synder nummer to var at jeg hadde blitt avhenging av usaltet nøtter, men nøtter kan man sjeldent fråtse uten at det blir konsekvenser. Så jeg kuttet ned og brukte det i stedet som et supplement i mat. Synder nummer tre var at joggeturene mine var blitt en vane. Jeg hadde lagt meg i et behagelig tempo, et tempo som ikke akkurat fikk hjertet opp i full galopp. Når man da plusser på helgefylla har man summa summarium tolv kilo opp over sånn 2-3 år.
Jeg bestemte meg for at jeg denne gangen ikke skulle gå på noe heseblesende slankekur. Jeg skulle ta det gradvis så kroppen ble vant til vektreduksjonen og jeg selv kunne leve normalt. Det skulle ikke være noe jeg sluttet med når målet var nådd, men noe jeg kan gjøre for alltid. Første jeg tok tak i, i tillegg til å kutte drastisk ned på nøttespising, var å øke tempo på joggeturene. Det viste seg imidlertidig å være lettere sagt enn gjort da jeg som oftest løp alene. Jeg måtte ta treninga inn, inn i et helsestudio og på høypulspregede timer. Men, etter å ha gått en 3-4 ganger på de samme timene begynnte jeg å kjede meg. Noe som resulterte i dalende motivasjon etter noen måneder og jeg begynte å savne joggetreninga. Det var rundt juletider at det slo meg at jeg trengte et mål for treninga. Noe å strekke seg etter. Valget falt på å gjennomføre en halvmaraton. Så kunne jeg senere se om jeg likte det så mye at jeg ville strekke meg desto høyere.
Kombinasjonen av målrettet trening+styrke, samt holde et øye med kaloriinntaket (her kom vektklubb.no inn i bildet) har ført til at 9 kilo nå er borte, jeg har mistet fem prosent fett og har en bmi på 22. Stolt? Ja. Ferdig? Ikke enda, men fokuset er ikke så mye på å gå ned i vekt lengre. Det er å jogge enda litt fortere. Og jeg er helt vilt hekta på runners high. Jeg elsker å høre føttene som trommer mot bakken, følelsen av å bruke kroppen maksimalt, se fremgangen og bli høy på adrenalin.
Jeg tror feilen mange gjør er at de slanker seg. Jeg har gjort det før. Når målet er nådd så feirer man, gjerne med alt man ikke har tillat seg tidligere. Treninga blir mer behagelig, sporadisk og føles ikke så viktig lengre. Det er vel derfor det nye moteordet er “livsstilendring”, men det ligger noe i det. Det gjelder å finne en livsstil som er bra og som man faktisk kan gjøre resten av livet. Da har man ofte funnet en varig suksessoppskrift. Min var hovedsakelig å få en målrettet trening som jeg ser frem til å gjøre.
av 70 lesere
Har masse ledig tid, så det må vi absolutt få til. Hurra.
