”Er du forberedt nå da?” var stort sett spørsmålet jeg fikk den siste uka før midnattsol maraton i Tromsø. Joda, jeg var jo for så vidt det. Trent hadde jeg, men ikke like mye intervalltrening som det på forhånd var planlagt. I stedet hadde jeg hatt en god del langturer på over 10 km. Jeg liker å løpe, men jeg hater å spurte, så det var vel derfor jeg gang på gang bare flørtet med tanken på intervalltrening og heller tok meg noen km lengre i håp om at det ville gi samme effekt. Rett før løpet var jeg ikke lenger så sikker og angret stygt på at jeg ikke hadde presset meg opp i makspuls under samtlige løpeturer denne våren. Så hver gang spørsmålet kom var jeg ikke så sikker på hva jeg egentlig skulle svare, så det ble ofte med et halvveis ”njaaa” og håp om at folk ikke skulle spørre meg ytterligere ut.
På selve dagen brukte jeg en stor dose energi på å skyve hele (halv)maratonløpinga på avstand. Hvasa? Løpe i dag? Joda, for at neida, for at ja… det er i natt det da vettu. Og noen timer før satt jeg på en resturant med tanten min og prøvde å bare småspise tapas, så magen ikke skulle være sprengt. Jeg klarte å begrense matinntaket, men det hjalp ikke så veldig. Gjennom hele løpet hadde jeg konstant vondt i magen, men det gjorde ikke så mye da jeg etter hvert fikk grisevondt i diverse muskler og ledd, som overtok konsentrasjonen og magen ble fint glemt. Men ja, tilbake til start. For med ett stod jeg der i lag med en haug andre mosjonister som hadde funnet ut at helmaraton er for grisesunne atleter og halvmaraton er for oss joggeglade. Litt lengre foran meg stod ”frisk og latter” og hadde bestemoroppvarming med kraftige svømmetak ut i lufta og dansing rundt sin egen akse i takt med han derre ivo caprinomusikken til rybak. Og jeg tok meg selv i å smile, selv om jeg hadde fairytale som bakgrunnsmusikk så stod jeg der og regelrett gliste. Spent. Hoppet litt på stedet og slo noen armslag rundt meg og med ett kom startskuddet og vi sneglet oss ut i gåfart før folkemengden løste opp og dannet en lang og sirlig rekke gjennom byen og ut mot flyplassen. Og jeg la meg på en rytme og konsentrerte meg om å holde den stødig. Fant noen som så hakket sprekere ut enn meg litt lengre frem og hang med på. Ikke søren om hun skulle løpe fra meg. Slik fløt kilometerne unna i en blanding av vondt i magen og taktfaste løpesteg, kun justert opp om damen i rødt plutselig ble litt lengre unna.
Etter 10 km var formen fortsatt fin og jeg fikk et løpekick. De som hadde løpt forbi meg tidligere ble med ett tatt igjen og jeg for forbi damen i rødt også. Hele tiden med en tanke om at ”det er over halvveis igjen, spar på kreftene”, men nei. Jeg ville fremover. Forbi. Og jeg fløt på musikken og kjente plutselig ingenting lengre. 4 km senere begynte det plutselig å verke litt bak i leggene, men jeg overså det glatt. Det gjorde ikke vondtvondt, bare ubehagelig. 2 km etter det igjen forplantet smerten seg i hoftene og krøp opp til korsryggen og jeg begynte å speide etter kilometerskilt. Hvor langt var det igjen nå mon tro? 5 ja, ja visst. Klikket vilt på ipoden etter noe inspirerende løpemusikk og begynte plutselig å le da ”I would walk 500 miles” kom på øret. Etter å ha gitt kjæresten i oppgave å lage en løpeliste på ipoden hadde han krydret den med noen små overraskelser. Og igjen fløt jeg på en løpekick og hadde en liten kamp med damen i rødt, før jeg endelig gikk seirende ut noen få kilometer før mål. De siste 2 kilometerene hadde jeg vondt, i både nakke, skuldre, korsrygg, hofter og bein, men jeg er sta. Fryktelig sta og ikke søren om litt sånne pinglesmerter skulle stoppe meg. I stedet begynte jeg å gasse på, jo fortere jeg var i mål, desto bedre. Den siste kilometeren var det strødd med folk langs gatene som heiet. Oppstasa jenter som kom med jublende tilrop i vintåka, menn som ville at du skulle klaske de i henda og folk som hang ut av vinduene, tilsynelatende på vorspiel og hadde stor underholdning i oppvisningen av folk som ikke drikker på en lørdagsnatt, men faktisk løper. I småregn, vind og fem grader. Men, den følelsen av å krysse målstreken, å se tavla som viste 2:02:30, var ubeskrivelig forløsende. Følte meg som er superhelt, strålende fornøyd med å ha løpt 21 km uten stans og klart det på en akseptabel tid. Jeg fløt bare hjem etter og hentet tingene mine, helt euforisk og fullstappa av lykkehormoner.
Oslo Maraton? Løper jeg glatt og ikke bare det, jeg gleder meg faktisk. Veldig mye. Da skal jeg konkurrere med meg selv og klare det på godt under to timer. Lett!
av 67 lesere
