Det skjer så mye i livet mitt, men ingen ord finner veien ned i bloggen, dagboka eller andre former for skriftelig kommunikasjon. Dagene flyr og jeg glemmer å dokumentere dem. Den ene glir over og overlapper den andre på behageligvis. Våkne opp, bli omfavnet av “Unge Herr Skogven”, forsove meg i armene hans, løpe til t-banen, løpe til toget. Jobb. Jobbe til fire. Trene. Løpe. Løpe ei mil helst. Spise. Spise for mye. Ligge i armene til Unge herr Skogven, smile. Pusse tenna i lag og bytte på å klaske hverandre på baken. Ligge i timevis å snakke. Sovne. Våkne opp, bli omfavnet av…
Selv helgene glir over i hverandre. Gjerne sittende på balkongen og drikker øl mens vi leker skorteinspiper. Småkrangler om teite småting og smånusser til vi ikke lenger er småsinte. Så har vi konkurranse om å fortelle hverandre hvorfor den andre er best og så bråkenusser vi til naboen må høre det. Og neste helg gjør vi det samme, kanskje bare med flere på balkongen. Og jeg smugtitter på han nå han ikke ser og forklarer etterpå at jeg faktisk er en spion og er programforplikta til å nedstirre han, i smug. Han kaller meg søtami og han er kjekkenmin. Jeg liker at han tar meg med hjem til foreldrene, jeg liker at jeg har møtt store deler av familien hans og en større del av kameratgjengen. Jeg liker at mamma digger han. Jeg liker at jeg kan ta han med ut og ikke bekymre meg for at han ikke skal komme overens med vennene mine. Jeg liker at han hver dag spør om jeg kommer til han. Jeg liker han. Jeg digger han. Jeg er altoppslukende på knærne etter han.
Ingenting kan gi meg angst, untatt tanken på å miste han.
av 75 lesere
(Ta meg en tur innpå bloggen din rett etter dette)
