“Dette er bare..”, sier jeg ut i soveromsmørket og du trekker meg inntil deg. Du vet forsettelsen og jeg kjenner at du nikker mot kinnet mitt. Hvordan er det mulig at alt kan føles så naturlig etter bare noen måneder? Som om det er ment at det skal være oss mot røkla, you and me baby, partners in crime!
Vi har hemmelig kodespråk og stilletiende enigheter. Vi har lært å kommunisere med øynene. Vi kan stå på badet og krangle om små bagateller, for deretter å bråkenusse bort uenigheten. Det er deg og meg bæiby.
When the half light makes for a clearer view
Sleep a little more if you want to
En søndagsmorgen våkner jeg at sola skinner igjennom persiennene og kaster striper oppetter veggene. Jeg snur meg rundt og finner deg sovende og jeg heiser meg opp på albumene for å få et bedre overblikk. Du er vakker, tenker jeg. Renskåret i ansiktet, proposjonelt riktig. Jeg får lyst til å tegne deg, men vet jeg vil vekke deg om jeg står opp nå og jeg vil ikke vekke deg. Bare la deg sove så jeg kan sitte og se på deg. Studere deg. Memorere.
I could watch the dreams flicker in your eyes
Lying here asleep on a sunbeam
Forsiktig lar jeg fingrene gli over ansiktet ditt. Lukker øynene og leker blind. Du trekker plutselig pusten veldig fort. Jeg legger meg ned igjen og ser på deg våkne. At du glipper med øynene, armene dine som finner meg, trekker meg inntil.
I wonder if you realise you fascinate me so
av 92 lesere
Er sånn ca 1 av uendelig få det, som jeg faller for på denne måten og når jeg faller, da er det bare å glemme sikkerhetsseler og annet tøys. Ta fraspark og la det stå til. Weeeeeeee! 
