av Pynteblomst | oktober 23, 2009  

Kunsten å faktisk bli fornøyd

… er i grunnen en kunst jeg aldri helt har perfeksjonert.

For ett år siden bestemte jeg meg for å bli sunnere og bedre trent og 12 kilo senere burde jeg være fornøyd, men jeg er ikke det. Jeg mener jeg ikke har vært flink nok fordi at hvis jeg klarer å gå ned 12 kilo, kan jeg klare å gå ned 2 til, eller 3, eller hva nå enn dette idealet skriker til meg fra andre siden av speilet. Kan jeg noen gang bli slank nok, trent nok, fornøyd nok med speilbildet? Jeg tviler. Underveis hadde jeg nemlig slik jeg ser ut nå som mål, men når jeg kom dit måtte jeg finne meg et nytt mål, et bedre mål. Bli en bedre versjon av meg, ikke bare bli slank, men bli tynn. Et tåpelig mål, et tåpelig ideal, tåpelige meg.

Og selvfølgelig, så er det ikke bare mål for riktig speilrefleksjon, det er mål om å være best, eller i det minste nest-best, i alt. Aldri dårligere enn det, må ha en pallplass i det minste, om det så er i form av masteroppgave, førstegangsjobb etter utdannelse, matlaging, løpetid på trening, rydde, ordne, fikse, stå i, bli satt pris på, bli elsket, bli beundret. Det siste var på ingen måte lett å skrive, for i bunn og grunn er det det jeg ønsker. Jeg vil at folk skal bli imponert av noe jeg har gjort, rose meg, fortelle meg hvor flink jeg har vært. Andres anerkjennelse betyr langt mer enn jeg liker å innrømme for meg selv, så mye at jeg har mer lyst til å slette heller innlegget fremfor å publisere det, men jeg skal ikke. Jeg skal la det stå frem til spott og spe for mine svakheter og minne meg selv på at jeg ikke trenger å være verdensmester eller få sølv eller bronse, for ingen kan få det hele tiden. Ingen. Og heller bare sette større pris på når man får medvind og riste av seg motvinden så fort den er forbi.

Problemet som da oppstår er at jeg er så innmari sta, så sta at hvis jeg setter meg et mål skal jeg bannabein nå det, før eller siden. Og da faller i grunnen hele resonementet mitt over i grus og jeg står på ny foran speilet og kritisk reflekterer over alle mine utilstrekkeligheter. Før jeg spenner på meg joggeskoene og skal på ny slå en personlig rekord, litt lengre enn sist uke, litt fortere, litt bedre. It’s just a little bit of history repeating.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Pynteblomst | september 25, 2009  

Er ikke dagen helt på plussiden?

Har du forsovet deg? Brent deg på knallvarm maskinkaffe fra kiosken og må gå resten av dagen med svidde smaksløker? Har du innsett at du har glemt noe viktig? Feilsendt en litt-på-kanten sms? Sølt sjokolade på den hvite skjorta rett før et jobbintervju? Glemte du å stemple billetten i det du gikk på bussen t-banen og rett på en billettkontroll? Drakk du for mye i går og blir i dag hjemsøkt av angstnissen? Da kan denne siden muligens være en skinnende ridder på knallhvit hest og redde dagen ved å minne deg på den evige sannheten – det er alltid noen som har det verre enn deg. Mye, mye verre.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Pynteblomst | august 16, 2009  

Øya oppsummeret

Skuffelser: Band of Horses, Vampire Weekend (nasalt og kjedelig)

Helt okay: Mew, Lily Allen, Johnossi, Beirut, Bob Hund, Chairlift, Beach House

Innfridde: Crystal Castle, Florence and the Machine, Jenny Wilson!!,  Røyksopp, Datarock, Artic Monkeys (delvis), Fever Ray, Madness

Store overraskelse: Amanda Blank, Shitez, The Very Best feat Esau Mwamwaya & Radioclit, Gang Gang Dance, Trond Andressen… Ricochets tilbakekomst,  sånn nesten!

Små, men gode, overraskelser: Captain Credible, Munn til Munn Metoden, Ungdomskulen, Seun Kuti, Mungolian Jet Set, Monotonix

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Pynteblomst | juli 27, 2009  

Kunsten å være positiv

Noen ganger er det så alt for lett å fokusere på hva man syns er kjipt og ugreit, så jeg har i det siste vært veldig fokusert på hva jeg liker med livet mitt og hva som faktisk gjør meg glad. Siden jeg er listefanatiker så må det selvfølgelig oppsummeres i kulepunkter:

Ting som gjør at jeg storsmiler:
* Lørdagsmorgen: Å sove til jeg våkner, stå opp før kjæresten, koke kaffe med sjokoladesmak og kose meg med tvserier på macen hans til han våkner, for så spise god helgefrokost og klemme på hverandre.
* Å sitte i parken ilag med venner og strålende sol, mens pølsene grilles, øl i kjølebagen og favorittmusikken min spilles på tivoliradioen (f.eks: Architecture in Helsinki: Heart it races)
* Spise reker på terrassen, med en god hvitvin og sola varmer selv om klokken er ni på kvelden.
* Når jeg er grisefyllesyk og det pøsregner ute, selv om det var meldt sol. Så kan jeg parkere den dårlige samvittigheten over å ikke finværet og heller se film mens jeg konsumerer popcorn og store mengder brus.
* Hver gang jeg er ferdig med en 10 km joggeøkt – da er jeg bare storsmil og har superheltkrefter.
* Å spise gode, virkelig gode, norske jordbær. Helt ferske. Eller plukke villbringebær eller blåbær når man er på tur.
* Når hele venneflokken samles for å sprelle – noe som ofte resulteterer i heftig mimring.
* Å dra på ferie, gjerne utenlands. Bare komme til et nytt sted, gå på oppdagelsesferd, møte nye mennesker og leve mer i nuet.
* Spise vaniljeis med knuste peanøtter og nonstop på i lag med familien min mens vi ser en god film.
* Dra på hyttetur om høsten med peisvarme, rødvin og brettspill.
* Når jeg kan glede andre, spesielt venner og familie.

…..

Og listen fortsetter, i grunne ganske så lenge, men jeg kan tilføye at akkurat nå så gjør tanken på Øyafestivalen meg særdeles glad: Beirut, Fever Ray, Røyksopp, Crystal Castle, Johnossi, Datarock, Artic Monkeys, Lily Allen, Jenny Wilson, Slagsmålklubben… Det blir en aldri så liten festkaramell av en festival. Bare det ikke regner skal jeg si meg mer enn over gjennomsnittelig godt fornøyd.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Pynteblomst | juli 16, 2009  

Livsstilendring

I september i fjor tenkte jeg for x-antall gang at “nå var’re fader meg nok altså” mens jeg stredve med å få igjen glidelåsen på en kjole som hadde sittet helt fint da den ble kjøpt. Jeg vurderte først om jeg med en feiltagelse hadde satt vaskemaskinen på “krympvask” da samtlige plag var begynt å stramme på kjedelige plasser, men hvor lenge kan man egentlig lure seg selv? “Bare fem kilo ekstra” hadde blitt til ti, eller, egentlig tolv, men hvordan hadde egentlig det skjedd? Og når? For selv på den tiden hadde jeg hatt et veldig bra kosthold, det har jeg i grunnen hatt siden jeg var 19 og ble besatt av å leve sunt. Så problemet lå ikke der, det lå andre steds hen. For trente gjorde jeg også, sånn fire dager i uka. Ofte kondisjonspreget trening, så hva var egentlig problemet? Det føltes urettferdig at jeg både spiste sunt og trente, men likevel hadde gått opp i vekt og jeg begynte å gå både trening og kostholdet nærmere i sømmene. Det viste seg å være små syndere som til slutt ble til en veldig stor bekk og som gjorde at jeg sakte, men sikkert la på meg. En av synderne var, og er til en viss grad enda, relativt lav forbrenning. Noe jeg bare måtte innse og justere meg etter. Fokuset ble å øke forbrenninga med hjelp av styrketrening. Synder nummer to var at jeg hadde blitt avhenging av usaltet nøtter, men nøtter kan man sjeldent fråtse uten at det blir konsekvenser. Så jeg kuttet ned og brukte det i stedet som et supplement i mat. Synder nummer tre var at joggeturene mine var blitt en vane. Jeg hadde lagt meg i et behagelig tempo, et tempo som ikke akkurat fikk hjertet opp i full galopp. Når man da plusser på helgefylla har man summa summarium tolv kilo opp over sånn 2-3 år.

Jeg bestemte meg for at jeg denne gangen ikke skulle gå på noe heseblesende slankekur. Jeg skulle ta det gradvis så kroppen ble vant til vektreduksjonen og jeg selv kunne leve normalt. Det skulle ikke være noe jeg sluttet med når målet var nådd, men noe jeg kan gjøre for alltid. Første jeg tok tak i, i tillegg til å kutte drastisk ned på nøttespising, var å øke tempo på joggeturene. Det viste seg imidlertidig å være lettere sagt enn gjort da jeg som oftest løp alene. Jeg måtte ta treninga inn, inn i et helsestudio og på høypulspregede timer. Men, etter å ha gått en 3-4 ganger på de samme timene begynnte jeg å kjede meg. Noe som resulterte i dalende motivasjon etter noen måneder og jeg begynte å savne joggetreninga. Det var rundt juletider at det slo meg at jeg trengte et mål for treninga. Noe å strekke seg etter. Valget falt på å gjennomføre en halvmaraton. Så kunne jeg senere se om jeg likte det så mye at jeg ville strekke meg desto høyere.

Kombinasjonen av målrettet trening+styrke, samt holde et øye med kaloriinntaket (her kom vektklubb.no inn i bildet) har ført til at 9 kilo nå er borte, jeg har mistet fem prosent fett og har en bmi på 22. Stolt? Ja. Ferdig? Ikke enda, men fokuset er ikke så mye på å gå ned i vekt lengre. Det er å jogge enda litt fortere. Og jeg er helt vilt hekta på runners high. Jeg elsker å høre føttene som trommer mot bakken, følelsen av å bruke kroppen maksimalt, se fremgangen og bli høy på adrenalin.

Jeg tror feilen mange gjør er at de slanker seg. Jeg har gjort det før. Når målet er nådd så feirer man, gjerne med alt man ikke har tillat seg tidligere. Treninga blir mer behagelig, sporadisk og føles ikke så viktig lengre. Det er vel derfor det nye moteordet er “livsstilendring”, men det ligger noe i det. Det gjelder å finne en livsstil som er bra og som man faktisk kan gjøre resten av livet. Da har man ofte funnet en varig suksessoppskrift. Min var hovedsakelig å få en målrettet trening som jeg ser frem til å gjøre.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Pynteblomst | juni 26, 2009  

Long distance runner

Er du forberedt nå da?” var stort sett spørsmålet jeg fikk den siste uka før midnattsol maraton i Tromsø. Joda, jeg var jo for så vidt det. Trent hadde jeg, men ikke like mye intervalltrening som det på forhånd var planlagt. I stedet hadde jeg hatt en god del langturer på over 10 km. Jeg liker å løpe, men jeg hater å spurte, så det var vel derfor jeg gang på gang bare flørtet med tanken på intervalltrening og heller tok meg noen km lengre i håp om at det ville gi samme effekt. Rett før løpet var jeg ikke lenger så sikker og angret stygt på at jeg ikke hadde presset meg opp i makspuls under samtlige løpeturer denne våren. Så hver gang spørsmålet kom var jeg ikke så sikker på hva jeg egentlig skulle svare, så det ble ofte med et halvveis ”njaaa” og håp om at folk ikke skulle spørre meg ytterligere ut.

 

På selve dagen brukte jeg en stor dose energi på å skyve hele (halv)maratonløpinga på avstand. Hvasa? Løpe i dag? Joda, for at neida, for at ja… det er i natt det da vettu. Og noen timer før satt jeg på en resturant med tanten min og prøvde å bare småspise tapas, så magen ikke skulle være sprengt. Jeg klarte å begrense matinntaket, men det hjalp ikke så veldig. Gjennom hele løpet hadde jeg konstant vondt i magen, men det gjorde ikke så mye da jeg etter hvert fikk grisevondt i diverse muskler og ledd, som overtok konsentrasjonen og magen ble fint glemt. Men ja, tilbake til start. For med ett stod jeg der i lag med en haug andre mosjonister som hadde funnet ut at helmaraton er for grisesunne atleter og halvmaraton er for oss joggeglade. Litt lengre foran meg stod ”frisk og latter” og hadde bestemoroppvarming med kraftige svømmetak ut i lufta og dansing rundt sin egen akse i takt med han derre ivo caprinomusikken til rybak. Og jeg tok meg selv i å smile, selv om jeg hadde fairytale som bakgrunnsmusikk så stod jeg der og regelrett gliste. Spent. Hoppet litt på stedet og slo noen armslag rundt meg og med ett kom startskuddet og vi sneglet oss ut i gåfart før folkemengden løste opp og dannet en lang og sirlig rekke gjennom byen og ut mot flyplassen. Og jeg la meg på en rytme og konsentrerte meg om å holde den stødig. Fant noen som så hakket sprekere ut enn meg litt lengre frem og hang med på. Ikke søren om hun skulle løpe fra meg. Slik fløt kilometerne unna i en blanding av vondt i magen og taktfaste løpesteg, kun justert opp om damen i rødt plutselig ble litt lengre unna.

 

Etter 10 km var formen fortsatt fin og jeg fikk et løpekick. De som hadde løpt forbi meg tidligere ble med ett tatt igjen og jeg for forbi damen i rødt også. Hele tiden med en tanke om at ”det er over halvveis igjen, spar på kreftene”, men nei. Jeg ville fremover. Forbi. Og jeg fløt på musikken og kjente plutselig ingenting lengre. 4 km senere begynte det plutselig å verke litt bak i leggene, men jeg overså det glatt. Det gjorde ikke vondtvondt, bare ubehagelig. 2 km etter det igjen forplantet smerten seg i hoftene og krøp opp til korsryggen og jeg begynte å speide etter kilometerskilt. Hvor langt var det igjen nå mon tro? 5 ja, ja visst. Klikket vilt på ipoden etter noe inspirerende løpemusikk og begynte plutselig å le da ”I would walk 500 miles” kom på øret. Etter å ha gitt kjæresten i oppgave å lage en løpeliste på ipoden hadde han krydret den med noen små overraskelser. Og igjen fløt jeg på en løpekick og hadde en liten kamp med damen i rødt, før jeg endelig gikk seirende ut noen få kilometer før mål. De siste 2 kilometerene hadde jeg vondt, i både nakke, skuldre, korsrygg, hofter og bein, men jeg er sta. Fryktelig sta og ikke søren om litt sånne pinglesmerter skulle stoppe meg. I stedet begynte jeg å gasse på, jo fortere jeg var i mål, desto bedre. Den siste kilometeren var det strødd med folk langs gatene som heiet. Oppstasa jenter som kom med jublende tilrop i vintåka, menn som ville at du skulle klaske de i henda og folk som hang ut av vinduene, tilsynelatende på vorspiel og hadde stor underholdning i oppvisningen av folk som ikke drikker på en lørdagsnatt, men faktisk løper. I småregn, vind og fem grader. Men, den følelsen av å krysse målstreken, å se tavla som viste 2:02:30, var ubeskrivelig forløsende. Følte meg som er superhelt, strålende fornøyd med å ha løpt 21 km uten stans og klart det på en akseptabel tid. Jeg fløt bare hjem etter og hentet tingene mine, helt euforisk og fullstappa av lykkehormoner.

 

Oslo Maraton? Løper jeg glatt og ikke bare det, jeg gleder meg faktisk. Veldig mye. Da skal jeg konkurrere med meg selv og klare det på godt under to timer. Lett!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Pynteblomst | mai 27, 2009  

I’m yours to keep

Det skjer så mye i livet mitt, men ingen ord finner veien ned i bloggen, dagboka eller andre former for skriftelig kommunikasjon. Dagene flyr og jeg glemmer å dokumentere dem. Den ene glir over og overlapper den andre på behageligvis. Våkne opp, bli omfavnet av “Unge Herr Skogven”, forsove meg i armene hans, løpe til t-banen, løpe til toget. Jobb. Jobbe til fire. Trene. Løpe. Løpe ei mil helst. Spise. Spise for mye. Ligge i armene til Unge herr Skogven, smile. Pusse tenna i lag og bytte på å klaske hverandre på baken. Ligge i timevis å snakke. Sovne. Våkne opp, bli omfavnet av…

Selv helgene glir over i hverandre. Gjerne sittende på balkongen og drikker øl mens vi leker skorteinspiper. Småkrangler om teite småting og smånusser til vi ikke lenger er småsinte. Så har vi konkurranse om å fortelle hverandre hvorfor den andre er best og så bråkenusser vi til naboen må høre det. Og neste helg gjør vi det samme, kanskje bare med flere på balkongen. Og jeg smugtitter på han nå han ikke ser og forklarer etterpå at jeg faktisk er en spion og er programforplikta til å nedstirre han, i smug. Han kaller meg søtami og han er kjekkenmin. Jeg liker at han tar meg med hjem til foreldrene, jeg liker at jeg har møtt store deler av familien hans og en større del av kameratgjengen. Jeg liker at mamma digger han. Jeg liker at jeg kan ta han med ut og ikke bekymre meg for at han ikke skal komme overens med vennene mine. Jeg liker at han hver dag spør om jeg kommer til han. Jeg liker han. Jeg digger han. Jeg er altoppslukende på knærne etter han.

Ingenting kan gi meg angst, untatt tanken på å miste han.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Pynteblomst | april 22, 2009  

If you find yourself caught in love…

Dette er bare..”, sier jeg ut i soveromsmørket og du trekker meg inntil deg. Du vet forsettelsen og jeg kjenner at du nikker mot kinnet mitt. Hvordan er det mulig at alt kan føles så naturlig etter bare noen måneder? Som om det er ment at det skal være oss mot røkla, you and me baby, partners in crime!

Vi har hemmelig kodespråk og stilletiende enigheter. Vi har lært å kommunisere med øynene. Vi kan stå på badet og krangle om små bagateller, for deretter å bråkenusse bort uenigheten. Det er deg og meg bæiby.

When the half light makes for a clearer view
Sleep a little more if you want to

En søndagsmorgen våkner jeg at sola skinner igjennom persiennene og kaster striper oppetter veggene. Jeg snur meg rundt og finner deg sovende og jeg heiser meg opp på albumene for å få et bedre overblikk. Du er vakker, tenker jeg. Renskåret i ansiktet, proposjonelt riktig. Jeg får lyst til å tegne deg, men vet jeg vil vekke deg om jeg står opp nå og jeg vil ikke vekke deg. Bare la deg sove så jeg kan sitte og se på deg. Studere deg. Memorere.

I could watch the dreams flicker in your eyes
Lying here asleep on a sunbeam

Forsiktig lar jeg fingrene gli over ansiktet ditt. Lukker øynene og leker blind. Du trekker plutselig pusten veldig fort. Jeg legger meg ned igjen og ser på deg våkne. At du glipper med øynene, armene dine som finner meg, trekker meg inntil.

I wonder if you realise you fascinate me so

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Pynteblomst | mars 21, 2009  

My heart is beating like a jungle drum

Jeg feirer 25års dagen min i lag med en god venninne. Hun har ordnet snille priser i baren og dermed ender mojitoen å gå ned på høykant. Jeg spinner rundt bordene og snakker med gamle kjente. Føler meg bare glad. Gjennomført, overstadig glad. Smiler så kinnene får krampeangst. Støtter på en gammel bekjent jeg ikke har sett på fire år og han spør hvordan det går.
- Det går helt utrolig fantastisk bra med meg,
svarer jeg entusiastisk og gestikulerer begeistret med armene for å understryke tyngden i det jeg har sagt.
- Oio det er et svar man sjeldent får.
Og han har rett, det er lenge siden jeg selv kunne ha gitt et sånt svar.

Hey, I cant stop my feat
Ebony and ivory and dancing in the street

Danser så jeg får vondt i beina. Spretter opp og ned i takt med musikken og er bare et eneste stort smil. Drikker mer mojito og sol og føler at livet er blitt helt omstokket de siste ukene, på en måte jeg aldri kunne ha forutsett.

Hey, it’s ’cause of you
The world is in a crazy hazy hue

Og en av disse omveltningen er deg. Nydeligefantastiske du.
- Om jeg kan få han, på toppen av alt, til bursdagen min… så vil det bli tidenes bursdag. Da skal jeg ikke be om noe annet, proklamerer jeg for søsteren min. Hun bare ler.
Dagen før bursdagen min er vi ute med vennene dine. Drikker litt øl og vi er plagsomt opptatt av hverandre. Og med ett bare stopper du opp og ser på meg.
- Det eneste jeg vil nå er at vi blir offisielt sammen.
Så ble vi nettopp det.

Man, you got me burning
I’m the moment between the striking and the fire

Det hele har gått så fort at jeg innimellom har måtte stoppe opp og kjenne på fornuften. Hva er det vi egentlig holder på med? Er dette ren galskap?
- Kanskje det er sånn det egentlig skal være?
- Ja, dette er jo bare…spesielt. Spesielt fint.
Og vi snakker i koder, med smilemunn mellom hvert ord, hver stavelse, hver bokstav. Og når du drar bort for en uke kjenner jeg på følelsen av evighet. Begynner å telle ned på dagene (5) og timene (118). Nesten på minuttet. Snakker med understrekninger og utropstegn når jeg legger ut i superlativonani om hvor fantastisk du er. Hvor totalt du har revet ned hver eneste stein i muren og igjen står jeg på bar bakke og er skamredd. For hva om? Ja, hva om? Jeg bestemmer meg for å skyve disse spørsmålene bort og heller leve i nuet å nyte dette. Jeg kan ikke alltid kriseplanlegge fremtiden.

No, It won’t ever stop
My hands are in the air, yes, I’m in love

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Pynteblomst | februar 2, 2009  

Kunsten å irritere seg (II)

Ny uke, nye ting å irritere seg over. Denne gangen er det den O’Store Umusikalske konkurransen: Grand Prix. Nå er ikke jeg så veldig Grand Prix junkie som flere av mine venninner er, men jeg blir like overrasket hvert år over hvor laber kvaliteten på bidragene er. Det er akkurat som om bidragsyterne har tenkt at “næææh, det er jo bare GP lizzåm, trenger ikke å ta helt av. Vi bruker noen timer så har vi snekra sammen noe helt greit, så kan vi gå heller bruke resten av kvelden på å  grisefylle”. Noe Surferosa sitt bidrag kunne bekrefte. Helt melodiløst, monotont og hjelpeløst kjedelig. Det eneste som var livat med sangen var Mariann Thomassen sitt kreative sceneantrekk, som jeg forøvrig har sett før og dermed var ikke det så spennende heller. Nå er jeg ikke noe blodfan av Surferosa egentlig, men jeg eier den første cden deres og jeg vet at de kan bedre enn de presterte her.

Et annet eksempel på at det ikke nødvendigvis er musikken som står i sentrum er all snakkisen om Tone Damli Aaberge sin kjole. Kjempeviktige nyheter det der altså, det er godt å vite at hun gikk for en kremhvit en med lange ermer. Switchet forøvrig innom NRK forrige lørdag og fikk med meg den ene sangen som gikk videre til finalen. En gjeng med absolutt flotte jenter i topp og truse (eller var det kanskje kjoler?) som hadde en tyskinspirert technosang om hvor jævlig mannfolka er. Musikalsk sett så var sangen en lang gjentagelse av de samme dårlige nødrimene, så det kan neppe være derfor den gikk videre. Nok en berekftelse på hva GP egentlig handler om.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Eldre innlegg »

Kategorier

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00